Iblant lurer jeg på om det er kjønnsmessig betinget å like "Le fabuleux destin d'Amelie Poulain". Jeg vet ærlig talt ikke om en eneste jente som ikke elsker den filmen. Spesielt liker jeg pratet om artisjokker og ansiktsuttrykket til Amelie når hun tar hendene sine ned i sekken med linser (som er noe av det beste hun vet). Men det aller fineste med filmen er de klassiske fotoboksbildene. De representerer noe så fint og fjernt, da Oslo kommune har null slike fabelaktige dingsebomser igjen. Nå er alt bare digitalt. Ikke sort/hvitt og bare én eksponering. Skuff.
Da kjæresten og jeg var i Paris sist og tilfeldigvis deiset over en fotoautomat på Palais de Tokyo beordret jeg at vi sporenstreks tok bilder. Jeg ser virkelig mentalt tilbakestående ut. Men fint allikevel. Også er kjærst veldig kjekk. Jepps.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar